Meny

 

Kontakt:

Wenche Marseliussen

Tlf 416 16 160

wenche@snhh.no

 Sentrum Næringshage

Samarbeidspartnere:

MON Mosjøen og omegn næringsselskap KF

 
 

 Helgeland Kraft

 

 

 

Ho Lydia

Intervjuet av Are Andersen, Helgeland Arbeiderblad

Fra bilaget "Mosjøen 100 år", 21. juni 1975

 

 

Foto: Are Andersen

 

- Folk er blitt så umakredd. De skal handle alt på en plass. Hvis de kunne få det, ville de vel helst hatt varene opp i senga.
Det er Lydia Olsrud Norland, hele Mosjøens Lydia, som på denne måten betror oss at det med årene er blitt heller skralt med omsetninga
  - Her er nesten ikke varende lenger på grunn av konkurransen. Alt jeg kan tilby i kiosken har også alle forretningene rundt omkring meg.
Men ho Lydia har så langt fra gitt opp. Dag ut og dag inn er hun på plass bak luken i Strandgata 26. Når som helst på dagen er hun på plass.
  - Jeg står opp ved 07.30-tida. Omkring 8 går jeg på Tippen og får meg kaffe. Og så er det arbeid til stengetid kl. 21.
  - Uten matpause?
  - Jeg har da med meg litt så jeg klarer meg, sier Lydia, litt skummet melk eller kefir og honning.
 

Men før vi fortsetter. Vi får kanskje ikke forutsette at alle kjenner ho Lydia. Og det er nemlig ingen tenåring vi skriver om. Ho Lydia ble 90 år like før jul i fjor (1974). Har vi andre nitti-åringer med 12 timers arbeidsdag?
Om et par år har Lydia drevet forretningsvirksomhet i 50 år.
  - Jeg startet i 1927. Det var en liten butikk i Sjøgata. Men etter to år ble Antonsengården på hjørnet av Sjøgata og Fearnleysgt. til salgs. Redaktør Try redigerte sitt Nordlands Folkeblad der. Jeg fikk kjøpe gården på gode betingelser og fikk etter hvert en meget god forretning i tobakk, frukt, grønnsaker og sjokolade.
  - Men så en del år etter krigen kom det ordre om at gården skulle fjernes. Heldigvis hadde jeg allerede da kjøpt denne kiosken som i sin tid ble oppsatt av daværende herredskasserer Brøndbo. Her ved kiosken hadde jeg ei stor tomt og det var meningen at jeg skulle bygge ny forretning. Men så døde min mann, og et halvt år senere også min mor. Jeg ble knekket og nedfor, og hadde ikke mot til å ta fatt på noen bygging. Årene gikk fra meg, så jeg er fremdeles bare i kiosken.
 

Så avslørte intervjueren seg som vikdaling.
  - Å fra Vikdalen. Jeg har alltid brukt å si at det tusenårige rike begynte der.
Folk var slik utrolig venner i Vikdalen. Hvis det var ei gammel dame fra Vikdalen som skulle til graven kunne du være sikker på at hver eneste ungdom i bygda deltok. Og når det kom en gjeng på fire-fem ungdommer inn på butikken: hvis den første ba om et hekto fiken, var det bare å telle hvor mange de var og ta ned så mange hekto med en gang, for du kunne være sikker på at alle skulle ha det samme.
  - Men hva med vareutvalget, har det forandret seg stort siden du begynte?
  - I grunnen ikke. Det var jo tobakk, frukt, hermetikk, forskjellig godter, osv. Da som nå.
Men en stor forskjell er det. Den gang var så godt som alt i løs vekt, nå er nesten alt ferdig pakket.
  - Pengene satt kanskje ikke så løst i ”de gode gamle dager” som de gjør nå ?
  - Å nei, det var ofte vanskelig å få endene til å møtes.
Jeg husker da ungdommen sto og spleiset en to-øring her og en to-øring der for å få seg litt kaffe. Det var ofte hardt å se på.
12 timers arbeidsdag til tross, ho Lydia har da hatt litt fritid også.
  - Det ble ikke så veldig mye tid til å være ute.
Men jeg husker dameforeninga ”Julelys”. Der var vi sju damer og vi hadde veldig mye artig. Ferie var det ikke snakk om den gang.
  - Men nå?
  - Det blir som jeg tar det. To utenlandsturer har det i alle fall blitt, en til Tenerife og en til Las Palmas.
  - Tidligere var jeg også med i ungdomslaget. Vi hadde mange artige skuespill.
  - Og så har du skrevet en del ?
  - Ja det er blitt en del prologer og festsanger.
 

Lydiabrygga er en historie for seg. Etter at Lydiabryggas Venner overtok den, er det ingen overdrivelse å si at den er blitt Norges-berømt.
  - Jeg har virkelig felt tårer over brygga. Jeg kjøpte den like før krigen. Min mann var fra Stavanger. Om somrene hadde vi ofte besøk av hans familie, så derfor hadde vi innredet gjesterom i brygga. Der var virkelig velholdt der nede. Men når jeg så flyttet hit opp, ble det mindre tilsyn med brygga, og så la rampen seg på den. Hvert eneste vindu ble knust. De til og med krøp under og brøt opp gulvet for å komme seg inn. Alt ble ødelagt, forteller Lydia.
Men nå har som nevnt Lydiabryggas venner overtatt og reparert brygga. Den er blitt et godt eksempel på hva man kan for beskjedne midler kan få til i byen vår.

web: info helgeland | mediebyraaet